To uker gikk i spent stillhet. Sandra beveget seg gjennom huset som en stormsky. Pappa prøvde å spille fredsmegler, men Sandras sinne fylte alle rommene.
Jeg kom hjem den torsdag ettermiddagen med armene lastet med bryllupsblomster og borddekking. Inngangsdøren klikket igjen bak meg. Noe føltes galt umiddelbart.
Spisestuedøren sto åpen. Sollys strømmet inn gjennom vinduene. Men noe glitret på tregulvet. Hjertet mitt stoppet da jeg så det.
Krystallskår dekket bakken som falne stjerner. Mors dyrebare glasssett lå i ruiner. Hvert stykke fortalte en historie om vold, hat og bevisst ødeleggelse.
Sandra sto der og holdt en kost. Ansiktet hennes viste ingen skam eller anger. Bare tilfredshet.
«Å, Jen!» gispet hun i en teaterforestilling. «Jeg er så klønete. Jeg veltet hele skapet mens jeg lette etter noe.»
