Jeg våknet før daggry den morgenen og glattet ut rynkene på Lucas’ splitter nye skoleskjorte med ekstra omhu. Det var hans første dag i første klasse, en milepæl jeg i stillhet hadde forberedt meg på hele sommeren. Jeg ville at alt skulle være perfekt – klærne hans, lunsjen hans, smilet hans.
På den andre siden av rommet sov mannen min Travis på sofaen med en tom ølboks tippet mot salongbordet. Det var ikke uvanlig lenger, men jeg prøvde å ikke la det ødelegge dagen. Lucas hadde telt ned i flere uker, hovedsakelig av én grunn.
«Pappa blir med oss, ikke sant?» spurte han og så opp på meg med håpefulle øyne.
«Selvfølgelig», sa jeg og tvang frem selvtillit i stemmen min.
Men da det var på tide å dra, åpnet Travis knapt øynene. Han mumlet noe om å møte oss der senere og rullet seg tilbake. Brystet mitt snørte seg sammen, men jeg lot ikke Lucas se det.
På skolen knelte jeg og kysset Lucas på pannen. «Vær modig. Jeg kommer rett etter skolen.»
Han nikket og løp inn, sekken spratt. Noen minutter senere dukket endelig Travis opp – forsinket, rufsete og distrahert. Han ga Lucas en rask klem, knapt lyttende til lærerens introduksjon.
Da jeg snudde meg for å gå, innså jeg at jeg hadde glemt vannflasken til Lucas i bilen. Jeg skyndte meg inn igjen, og det var da jeg hørte det.
«Jamie, kjære, kom og sett deg her.»
Jeg frøs til.
Lucas smilte, reiste seg og gikk rett mot henne.
Jamie?
Han nølte ikke. Han korrigerte henne ikke. Han så ikke engang forvirret ut.
Travis sto i nærheten, rolig som om ingenting var galt.
Senere samme dag spurte jeg Lucas hvorfor han svarte med et annet navn. Travis avfeide det før Lucas rakk å svare. «Barn blir forvirret. Det er ingenting.»
Men det føltes ikke som ingenting.
